1. Verden er skapt fra “noe”
2. Verden er skapt fra “intet”
3. Verden er ikke skapt – “noe” har eksistert evig

INNLEDNING

Det første forslaget fører i første omgang til at “noe eksisterer fordi noe eksisterer” – vi kan i så fall aldri få en full forklaring på verdens tilblivelse, siden det i en slik modell alltid vil være et “noe” som ikke har noen årssak og som dermed ikke kan forklares. Men kanskje kan vi legge noe annet i dette “noe”-begrepet som ikke fører til sirkulær argumentasjon av typen “noe eksisterer fordi noe eksisterer”?

Det andre forslaget forutsetter at noe kan oppstå fra intet. For å være kvalitativt forskjellig fra “noe” må “intet” være det motsatte av “noe”. Det eneste som kan oppstå fra intet er noe. Intet er i denne sammenhengen ikke det samme som “ingenting”. “Ingenting” kan vi observere i vårt univers. Ingenting inneholder ikke materie, men “eksisterer” bl.a. i tid og rom. Intet er derimot et fravær av alt vi kjenner til, inkludert for eksempel tid, rom, materie, logikk og fysiske lover. Hvis verden har oppstått fra intet betyr det at vi i teorien kan få en full forklaring på verdens tilblivelse siden utgangspunktet “intet” ikke behøver å forklares ytterligere – det er “intet” å forklare.

Det tredje forslaget forutsetter at noe – bl.a. tid – har eksistert “evig”. Noe har eksistert uendelig lenge. Men hvis noe har eksistert uendelig lenge, hvordan har vi i så fall kommet frem til dette tidspunktet som vi vet eksisterer? Vi burde vel egentlig aldri kommet fra til dagens tidspunkt?

DRØFTELSE

Alt vi kan observere tyder på verden er skapt og at uendelige størrelser ikke eksisterer i naturen. Uendelig tid finnes ikke – da ville vi aldri ha kommet frem til dagens tidspunkt uansett hvor lenge vi hadde ventet. Forslag 3 er i strid med alt vi har av observasjoner av vår verden.

Forslag 3 er selvfølgelig også det letteste forslaget å argumenter imot, nettopp fordi våre observasjoner i vår verden er gyldige i denne modellen. Verden er ikke skapt, men har alltid eksistert, ergo er empiri fra verden gyldig som argument for eller mot modellen.

Vanskeligere er det med de to andre forslagene. Her forutsetter man “noe som ikke har noen årssak” eller “intet”. Begge deler betyr at empiri fra vårt eget univers ikke nødvendigvis har noen gyldighet når slike ideer skal drøftes.

Hva kan “noe som ikke har noen årssak” være? Et alternativ er at det er noe som vi kjenner fra vårt eget univers: “noe som ikke har en årssak” er det samme som noe av det “noe” som eksisterer i dag. I så fall er forklaringen på verdens tilblivelse sirkulær – “noe eksisterer fordi noe eksisterer”. Da er ingenting forklart – og i så fall er modellen vitenskapelig meningsløs.

Det andre alternativet er at “noe som ikke har noen årssak” er kvalitativt forskjellig fra alt det “noe” som eksisterer i dag. I så fall er ideen om et slikt noe – la oss kalle det “noeUtenÅrsak” – ikke ulikt ideen om “intet”. De er begge kvalitativt forskjellige fra “noe”. Men hva er så forskjellen?

• noeUtenÅrsak
  Tilhengere av “noeUtenÅrsak” synes å mene at det inneholder en form for ressurser som gjør skapelse av verden mulig. I “noeUtenÅrsak” ligger det muligens også en form for plan. Man åpner altså for en guddom.
• intet
  I intet er det intet. Ingen ressurser, ingen logikk, ingen plan. Kritikerne hevder at det er umulig at noe oppstår fra intet, men en slik kritikk bygger jo på empiri fra verden – som ikke nødvendigvis har noen gyldighet. Og faktisk har vi kanskje empiri som tyder på at noe slikt kan ha skjedd! Kvantefluktasjoner kan ha oppstått spontant fra intet. Det er ingenting som motsier det – “kvantelovene” behøver ikke engang å ha eksistert “på forhånd”. Når det gjelder de mer komplekse egenskapene – som en guddom – stenger ideen om intet den døren for godt…

I en opphetet debatt på bloggen “Tro og Fornuft”, prøvde undertegnede å argumentere for “intet”, mens motdebattantene gikk utifra et modifisert kalam-argument med tillegg:

1. Alt som begynner å eksistere har en årsak utenfor seg selv
2. Universet (tid og rom) begynte å eksistere
3. Universet har en årsak utenfor tid og rom

På spørsmål om hvorfor det kun er “tid og rom” som er en del av dette argumentet fikk jeg ingen svar. Hvorfor er ikke begreper som masse, energi, matematikk, logikk eller ressurser med? Svaret er selvfølgelig at da ender man til slutt opp med “intet”. Mitt syn på dette er at hvis man skal benytte seg av kalam-argumentet slik det er gjengitt over, så må man kunne begrunne hvorfor det er kun tid og rom skal være med. Spesiellt interesserte kan gå gjennom følgende tråder for mer bakgrunnsinformasjon fra “Tro og Fornuft”:

Det hele endte med at noen “overdommere” kom inn og nerdestemplet hele diskusjonen og at “Tro og Fornuft” etterhvert avsluttet med sine egne skribenters konklusjoner og deretter stengte debatten – dårlig stil! Ordbruken var ikke verre enn at man kunne fortsatt!

KONKLUSJON

Hvis “noeUtenÅrsak” er noe som vi kjenner fra vårt eget univers så bygger hele modellen på sirkulær argumentasjon – da forklarer den ingenting.

Hvis “noeUtenÅrsak” er “noe helt annet” er jeg av den oppfatning at forskjellen mellom “intet” og “noeUtenÅrsak” først og fremst ligger i at “intet” er “maksimalt enkelt” – og ikke innfører egenskaper vi ikke har behov for i forklaringsmodellen. Sålenge man ikke kan (eller vil?) begrunne hvorfor f.eks. “ressurser” bør inngå i “noeUtenÅrsak” er det ingen grunn til å inkludere det.

Videre er påstanden om at ingenting kan oppstå fra intet ikke begrunnet bedre enn påstanden om at “noe” kan oppstå fra “intet – her har vi rett og slett lite gyldig empiri å støtte oss på. Men noen teorier fra vårt univers sier at f.eks. kvantefluktasjoner kan skape energi spontant. I kvanteteori er jo en betraktningsmodell at “enten så eksistere verden kun når den blir observert – eller så henger alt alokalt sammen” (ref. Bohm). Slik former for anskueliggjøring synes å åpne – om enn i spekulativ forstand – for skapelse fra “intet”.

Jeg kommer heller ikke utenom at “intet” i teorien synes å forklare “mer”. Fra intet kan “noe” – slik ideen er formulert – oppstå spontant, og “intet” selv behøver ikke ytterligere forklaring siden det er intet å forklare. For “noeUtenÅrsak” må man på den andre siden “bare akseptere” at vi ikke kan forklare et slikt begrep ytterligere.

Dermed blir min konklusjon at det er mest rasjonellt å tenke seg at verden er skapt fra intet. “intet” er enklere og forklarer mer enn “noeUtenÅrsak”. Derfor – og til tross for mangelen på empiri for begge modellene – tilfredsstiller ideen om “intet” den vitenskapelige metode i større grad enn ideen om “noeUtenÅrsak”.

I tillegg har mennesket en klar tendens til å søke svar “utenfor” seg selv. Årsaken til dette kan rett og slett være vår evolusjonære historie. For at menneskehjernen skulle utvikle seg så voldsomt fikk mennesket en forlenget barndom. På mange måter er det voksne mennesket fortsatt lekende. Vi er evolusjonært sett  juvenile aper. Og hva gjør barn? De søker svar hos voksne. Og på samme måte har det voksne mennesket en klar tendens til å søke svar utenfor seg selv. I en slik setting kan “tro” være den juvenile apen i deg som søker svar utenfor deg selv … 

Kanskje sier “livets to store spørsmål” derfor mer om mennesket enn om livet og verden? Mye kan tyde på det.

Og hvorfor stiller så jeg disse spørsmålene? Er du en positivist så avviser du jo alle metafysiske spørsmål. Jeg derimot er mer på linje med Karl Popper som sier at metafysiske ideer ikke er meningsløse selv om de ikke kan testes.

• Hvor kommer verden fra?
• Hva er meningen med livet?

Svaret på det første spørsmålet er at verden har oppstått fra intet. Svaret på den andre spørsmålet er at livet ikke har noen mening.

Fra dette utgangspunktet skal jeg i en serie innlegg argumentere for hvorfor det må være slik, og hvorfor dette – til tross for at utgangspunktet synes meningsløst – ikke ender opp i moralsk relativisme. Velkommen til debatten!